Reisebrev av Simen Johansen, 30.08.25
Først må vi rette oppmerksomheten til de som virkelig fortjener den, og ikke minst får den altfor sjelden. Noen av de har nevnt at det er ikke nødvendigvis favorittøvelsen i livet å bli tatt bilde av. I og med at de ikke vet at denne teksten kommer så får vi ta i bruk noen bilder vi har for hånden.
For uker som dette er det ikke spillerne og vi i sport som får hjulene til å gå rundt – det er støtteapparatet. De som pakker, fikser, ordner, sjekker og svarer «ja, det ordner vi» på alt som dukker opp. Og på sin måte har dere løst alt med et smil og sjarm, på sitt vis. Du skjønner kanskje hva vi mener når du ser hvordan vi måtte løse et av kampmøtene våre da lerretet bestemte seg for å falle ned midtveis. Hotellet har kanskje sett bedre dager, og minner mer om fortid enn framtid, men dere gjorde det til et hjem hvor vi har hatt det bra.
For å være helt konkret. Thomas, Sigve, Kaja, Magnus (både fysio og spiller), og Ellen: dere har vært helt sentral i denne reisen og fortjener den hederen dere kan få. Dere har gjort oppholdet uforglemmelig. «Peise rå» holder egentlig ikke. Så la oss si det på en annen måte: om noen der ute trenger reiseledelse i verdensklasse er dette herved å anse som den varmeste anbefaling til alle som en. Tusen takk for innsatsen og bidraget – det har vært uvurderlig!
Bella Ciao i blålys gjennom Athens gater
Første kampdag. Stemningen i bussen er spent, men også forventningsfull. Så dukker det opp noe vi ikke hadde sett for oss: politieskorte. Blålysene leder oss gjennom Athens gater – på vei til det som skal bli den mest intense atmosfæren vi noen gang har stått i.
Foto: Sjarmtrollan – Athen er en by med mengder med graffiti i en skjønn kombinasjon av det velgjorte og det som minner mer om hærverk enn kunst. Her et av de penere fra sentralt i Athen.
Allerede utenfor hallen skjønner vi at dette er noe annet. Det mektige olympiske anlegget i Athen. Første syn som møter oss idet døra på lagbussen går opp, er politiets demonstrasjonsbuss. Den svarte typen med gitter foran vinduene. Ved spillerinngangen står det alltid mellom ti og tretti politifolk. Vi fleiper litt med at vår tilstedeværelse neppe utgjør noen risiko. Den greske politisersjanten ser på oss og svarer tørt: «Okey – we will see». I ettertid forstår vi veldig godt hvorfor han svarte som han gjorde.
Og så er det supporterne. De fyller hallen med en kraft som vanskelig kan beskrives, og nærmest bare må oppleves. Skarptrommer, klapping, tramp, røyk – og sanger som aldri tar slutt. Bella Ciao, i AEK-versjonen, er det mange av oss som lenge vil bære med oss et sted i nervesystemet. For når man tror supporterne må trekke pusten, dras bare en sigg og dem fortsette taktfast inn i neste sang. For oss var det blodfett. Helt enormt.
Lyden på mobilopptaket før kampstart er ikke supporterne rettferdig – men gir et bilde av opplegget. Men la oss prøve å illustrere: se for deg at du sitter i en idrettshall ved siden av tjue venner. Du prøver å snakke med personen ved siden av deg. Han hører knapt hvert tredje ord du sier – selv når du roper ti centimeter fra øret hans. Lyden slo som slag i lufta.
På banen var det nærmest umulig å kommunisere. Vi hørte ikke hverandre. Og kanskje var det akkurat dette i kombinasjon med AEKs ekstreme ferdigheter som ble sjokket som traff oss hardest. Til pause lå vi under 0–6. Da samlet vi oss, justerte, og leverte en hederlig andre omgang i det som best kan beskrives som et lydinferno. Men sluttresultatet 1–8 viste ingen nåde.
AEKs brasilianske Fabricio Lima styrte kampen som han ville. Sammen med sine brasilianske og greske lagkamerater ga han oss en futsalleksjon. Tobias Schjetne beskrev det best etterpå som en brutal leksjon i futsal og spill mellom linjene.
Sportslig sett er AEK det mest robuste laget vi har møtt – noen gang. Dyktige, men også sultne. Som vår nye venn fra Bolton Futsal, Adam Alfi, sa det så fint:
«Ikke bare er de gode, de spiller med en sult en sjelden ser. Og i tillegg finner de løsninger med vinkler vi andre dødelige ikke er nært å se som en mulighet engang.»
For ordens skyld: AEK vant gruppa med tre av tre seire. Vi tar av oss hatten, gratulerer og ønsker dem lykke til i Italia i oktober. Vi kommer til å følge spent med.
På vei ut av hallen ventet et gledelig gjensyn. Laurent Morel, UEFAs futsaldirektør, sto der plutselig. Han som besøkte oss i Tromsøhallen før vi spilte vår første europakamp. Vi ble enige om å hilse hjem til alle futsalvenner i nord. Bildet fra Tromsøhallen med noen av oss som var med den gang og Morel er noen år gammelt – men verdt å ta fram igjen. Hilsenen er herved overlevert sjef.
Foto: Nordlys, Torje Dønnestad Johansen
Andre kampdag – Ungarsk motstand
Kampdag to ventet et nytt kaliber. Den ungarske mesteren Veszprém – ledet av den serbiske futsallegenden Peric. Et lag med spillere som har CV-er fulle av futsalerfaring på høyt nivå.
Denne gangen fikk vi faktisk lov til å snakke sammen ute på banen. Det høres banalt ut, men bare det å kunne høre en medspiller rope navnet ditt var en stor forskjell fra dagen før. Ungarerne styrte kampen i store deler, men vi hang med. Vi turte å utfordre, vi grep de mulighetene vi så.
Midtveis i andre omgang utlignet vi til 2–2. Et øyeblikk som ga oss troen på at vi kunne være fullt med i kampen. Men så kom dødballen. Den eneste de fikk i løpet av hele kampen hvor vi gjorde en liten feil. Det var nok. Ungarerne gikk opp 3–2.
Mot slutten tok vi større risiko, presset høyere, men det kostet. I stedet var det de som satte to mål til og kontrollerte inn 5–2.
Likevel: følelsen etterpå var en helt annen enn etter kampdag én. Vi hadde vært inne i kampen, vi hadde utfordret en forhåndsfavoritt. Og vi reiste derfra med erfaring, læring – og vissheten om at vi kan bite fra oss.
Torsdag i Athen – mellom filosofer og fotballflammer
Hviledagen ble brukt på å bli kjent med millionbyen Athen. Tre millioner mennesker. Fra toppen av Akropolis strekker husene seg i alle retninger så langt øyet kan se. For en enkel sjel fra Nord-Norge er det et mektig syn.
Fra sentrum kjører vi motorvei i nærmere 30 minutter uten å slippe bykjernen. Til sammenligning ville du på samme tid vært langt ute i Lavangsdalen om du kjørte fra Tromsø sentrum. Den eneste likheten mellom trafikken i Tromsø og Athen? En smule mangelfull skilting og merking for turister, samt gjennomgående mangel av fortau langs veinettet. Å bevege seg til fots langs veiene var tidvis med livet som innsats da fartsgrensen her nede i beste fall er veiledende. Heldigvis tar vi bedre vare på busstoppene hjemme enn enkelte eksemplar her nede.
Vi fikk noen ekstra soltimer. Vi fant tak-kafeer. Og – kanskje viktigst av alt – Gamst fikk endelig sin gelato. Eller “gilato”, som han insisterer på å kalle det. Fornøyd må det sies at han ble.
Senere på kvelden gikk flere av spillerne og noen fra støtteapparatet på kamp. AEK mot Anderlecht i Conference League. Samme supportergjeng som hadde løftet taket i idrettshallen, bare mangedoblet. 32 000 grekere. Og oss. AEK vant, gikk videre – og vi fikk oppleve lidenskap på en helt ny skala.
På vei ut møtte vi flere supportergrupperinger. For å være på den sikre siden måtte vi love – på tro og ære – at vi var fra Norge. Heldigvis vant AEK – da dommerteamet var fra Norge. Og at vi bare var der for å spille futsal – og heia i denne kampen på AEK. Og at vi i alle fall ikke hadde noe med belgierne å gjøre.
Til alle mødre der hjemme: alle kom seg trygt hjem også denne kvelden.
Fredag – match day mot de engelske mesterne Bolton
Siste kampdag. Bolton sto på motsatt banehalvdel – de engelske mesterne, men også et lag som hadde fått hard medfart i sine to første oppgjør.
Vi må være ærlige: første omgang var ikke mye å skrive hjem om. Vi leverte langt under pari. Personlige feil, slurv, og et spill som aldri satte seg. Hadde det ikke vært for Kai Kamsvåg i mål, kunne utgangspunktet for andre omgang vært blytungt. Han holdt oss inne i kampen.
I pausen bestemte vi oss: vi gir det et forsøk. Og vi løftet oss. I andre omgang var vi et annet lag. Vi tok sjanser, vi presset, vi traff bedre. Da sluttsignalet lød sto det 4–4. Ingen av lagene hadde mer å gi. Begge bar preg av en uke i en glovarm hall, men begge nektet å tape. Og for vår del ble det en verdig avslutning på turneringen.
Mange inntrykk, bekjentskap og venner rikere!
Oppsummert tenker jeg at vi har fått se futsalspillere på nært hold som bruker hver eneste involvering med en intensjon og et fraspark som inspirerer. Ikke nødvendigvis i form av at de bare har en plan som i at de vet hva som skjer i neste trekk – men på en måte som i at hver gang de rører ballen oppleves som om det er en invitasjon til at du skal gå på en felle. Mister du å legge vekten på feil fot så benytter de anledningen til å vippe ballen forbi deg før du aner ordet av det. Når du først har blitt lurt – settes det på full fart mot ditt mål. Angrepene avsluttes ofte med en skuddteknikk som er så hard og presis at det tidvis bare er imponerende – og fra vinkler som en i forkant tenker at ikke er en målsjanse engang.
På andre siden fisker de ballen ut av beina på deg på måter vi ikke har sett før. Igjen må vi trekke fram det vi mener er gruppens beste spiller i AEKs Fransico Lima, hvor han nærmest som en jå krøker foten rundt deg og hentet ballen ut av beina på deg – og det fra den andre siden av hvor han i utgangspunktet sto. Måten spillerne beveger seg på individuelt og sammen, samt kroppsbeherskelsen, er bare imponerende og inspirerende. Mulig vi må innom noen salsakurs for å få rytmen til enkelte av disse brasilianerne viste prov av. Det er referansepunkt og læring som vi tar med oss videre på reisen.
Til slutt ønske vi å rette en stor takk til UEFA, vertsskapsklubb AEK og til de andre lagene for en minnerik uke i Athen. En fantastisk erfaring rikere. Nå setter vi kursen nordover om få strakser.
Hovedtrener
Simen Johansen
